Hei!
Nå gjenstår det bare 4 dager før jeg vender nesa hjem igjen. Jeg må nok innrømme at det er litt trist, da jeg har fått mange gode venner her nede.. Og når de sier; "No te vayas, no te vayas!" ("Ikke dra, ikke dra!"), så blir det jo ikke akkurat noe lettere.. Men det kjipeste er at i dag, torsdag, og fredag er det helligdager og derfor ikke noe arbeid. Derfor har vi måttet ta farvel med nesten alle her nede flere dager før vi reiser, og det er skikkelig stusselig. De norske er det jo mye enklere med, da det er stor sjanse for at vi treffes i Oslo når de kommer hjem. Flesteparten hører jo til samme meninghet, Storsalen, og selv om det er en stor meninghet så tror jeg ikke at den klarer å skjule oss fra å få øye på hverandre. :)
I helga var Elise og jeg en tur på stranda igjen bare for å komme oss en tur bort. Det var overskya, men allikevel utrolig deilig å komme seg litt på tur. Jeg hadde jobbedag på søndagen, da Centro Creer Isla og Centro Creer Paraíso skulle ha en sportsdag. Her var det det ene innslaget etter det andre fra ungene på sentrene. Vi var med på øvingene i forkant av dagen, og både ungene og lærerne har jobbet mye med fremføringene. Det var mye dans, litt turn og selvfølgelig en fotballkamp mellom de to sentrene. Misjonærene var invitert, og et av parene utgjorde et dommerbord sammen med noen foreldre og Elise. De skulle sammen avgjøre hvem som ble kåret "sportsjenta" (som en slags missekåring) og beste banner. En utrolig artig dag!
Mandag jobbet Elise og jeg på det ene senteret og ergoterapeuten på det andre, slik at tirsdagen ble vår siste dag sammen.. Det var en tårevåt dag kan man trygt si! På morgenen fortalte ergoterapeuten til alle ungene og lærerne at vi skulle reise tilbake til Norge på søndagen, og da kom plutselig den ene læreren etter den andre frem og takket oss med mange flotte ord. Elise og jeg stod fremme og jobbet hardt med å holde tårene inne, så smilet så kanskje ikke like ekte ut hele tida, men jeg ble så utrolig glad, og kjemperørt. Spesielt da også en av elevene kom fram og takket oss. Han hadde vi hatt inne for ergoterapi en gang i uka, og han takket oss for disse timene. Jeg fikk en vanvittig god klem av han, og hvor han sa han kom til å savne oss. Sånt er godt å høre, og vi har jo fått mange gode venner blant ungene på sentrene. De er bare så skjønne, godhjerta og ikke minst kjærlige! Jeg har blitt knallglad i disse barna. Men nå er jeg ferdig i praksis, og sitter igjen med en veldig god følelse men også en trist følelse, og jeg kommer til å savne alle.
I går tok jeg og farvel med en av de jeg har snakka med mest her på Casa Alianza, men det ble en noe uvanlig avskjed. Hver onsdag er det fotball her for alle som er tilknyttet Misjonsalliansen (pluss venners venner), og han hadde spilt. Han og noen flere hadde hele tida sagt at de skulle hive oss i bassenget før vi skulle hjem. Så i går benytta Elise og jeg sjansen til å kaste han i vannet etter fotballkampene, og logisk nok ble han veldig våt.. Elise hadde på seg olabukse og hadde kledd seg for å dra til et spisested sammen med noen av voluntørene, og det reddet nok henne fra å havne uti. Mens jeg som skulle være igjen her, da jeg hadde avtalt å prate med han før han skulle reise, til slutt måtte gi tapt for han og en annen ansatt. Men jeg fikk i hvert fall han uti med meg, mens han andre forsvant fort opp trappa.. dessverre.. Det ble en sein kveld, og mye pratinga med ulike personer som jeg ikke får sett før jeg reiser. Veldig koselig!
Så nå sitter jeg her, og skriver inn antakeligvis mitt siste "innlegg" på bloggen min. Og jeg vil derfor få takke alle som har lest bloggen min og kommet med kommentarer. I tillegg vil jeg få takke alle her nede i Ecuador, både lokale og norske, som har vært med på å gi meg mange gode opplevelser, erfaringer og ikke minst et knallbra praksisopphold! Dette anbefales alle, men da vær obs på mange forskjeller som til tider er frustrerende men samtidig veldig fascinerende og spennende.
Vi snakkes folkens, og igjen
mange takk!
Norge, ya vengo!
Grácias a ustedes por todo!
