Veit dere hva!? Jeg har funnet Kardemomme by her nede! Det fikk i hvert fall assosiasjoner til Kardemomme by der jeg gikk trapptrinn etter trappetrinn opp mellom de fargerike og små husene på Las Peñas.

Det var så koselig der, men samtidig kunne man halvveis opp i trappa få et glimt av det som anses som slum. Litt rart å se kontrastene. Jeg klarer ikke helt å venne meg til å se så store forskjeller, men det er nå en del av hverdagen min her nede. Og merkelig nok føler jeg meg tryggere i slumstrøkene enn andre steder.

Men jeg tror ikke de som bor på las peñas er av de rikeste heller, det var i hvert fall ikke det jeg fikk inntrykk av. Det var en del trappetrinn oppover, og må si at jeg ikke misunner de som bodde høyt oppe.. Selv om jeg sikkert hadde hatt godt av å bo der for trimmens skyld. :) Men Elise og jeg kom oss nå omsider opp til toppen, men dessverre ikke uten å bli litt rødlig på skuldra, samt skiller på kryss og på tvers.. Reine kunstverket bak på ryggen min kan jeg love dere!

Som dere ser var det 444 trappetrinn opp. Ikke så mange syns dere?! Men det var helt klart nok i varmen. Svetten rant og hjertet pumpa godt. I tillegg tok jeg og i et tak for "å få opp rota". Men treet var nok litt i største laget og kjettinga var heller ikke så lett å manøvrere. :)

På toppen av Las Peñas var det et "fyrtårn" selv om det ikke var vann i nærheten, hvor vi kunne gå opp og dermed få panoramautsikt over Guayaquil. Først da gikk det opp for meg hvor stor by Guayaquil egentlig er...

Elise og jeg sov ute her en natt. Skogen fant vi ikke, men to hengekøyer i uteområdet på Casa Alianza var neimen ikke noe dårligere. Puter og sengeteppe ble bragt ut i ekte friluftslivsånd, og godt plassert i hver sin hengekøye. De som jobbet her da, syntes nok vi var litt rare og prøvde å overbevise oss om at vi kom til å bli spist opp av mygg. Men vi hadde jo så klart tenkt på det, så myggsprayen var allerede påført i store mengder. I tillegg var det jo en sånn insektsdreperlampe rett ved hengekøyene, så det var ikke noe eller noen som kunne stoppe oss. Morgenen dagen etter våknet vi til at nye folk kom på jobb, og en gjeng fra Argentina som senere visste seg å være et kjempekjent kristent band, satt og fortærte frokosten mens de så bort på oss, ristet på hodet og gliste. Tror de stilte seg i rekka av måpende personer som ikke helt skjønte hva vi holdt på med. Spørsmålet alle stilte i etterkant var; "Hvordan er ryggene deres nå? Er dere helt ødelagt?" Men vi kunne forsikre dem om at vi hadde sovet kjempegodt og hadde ikke antydning til noen vond rygg.

Denne gruppa fra Argentina var nemlig på besøk i Ecuador for å holde en konsert denne kvelden, men det fant vi først ut når vi begynte å prate med dem. Så vi dro på konsert og kom hjem igjen med hver vår cd. De syntes sikkert vi var litt rare i og med at vi ikke reagerte som alle andre, men skal sant sies så har aldri jeg hørt om de før. Men de var kjente i både sør- og nord-amerika. De bodde her hele helga, men har dessverre reist nå. Nesten litt synd for det hadde vært utrolig festlig å prata mer med dem. Ikke det at jeg skjønte alt, da de hadde sine særpreg i språket, men for å praktisere spansken på andre enn de jeg pleier å plage.. he he!

Hei hå, opp å stå! Eller legge seg for min del...