Denne helga har vært i ekstremsportens navn. Grenser har blitt sprengt, og hjertet har nok stadig hoppet over noen slag og svetteproduksjon har økt drastisk. Elise og jeg fant ut at vi måtte benytte oss av den siste helga hvor vi hadde mulighet til å reise bort. Jeg har kun 13 dager igjen her nede nå, og tida flyr i fra meg. Så i helga reiste vi til Baños, og krysset fingrene for at vulkanen som hadde utbrudd i august, holdt seg rolig. Bildet under er Baños om natta, sett fra et utsiktspunkt oppe i fjella.

Vi kom opp seint på fredagskvelden, og tok hovedgata i håp om at hostalet hvor vi hadde tenkt å overnatte, dukket opp. Vi var trøtte og utslitte etter å ha sittet på en ekstremt trang buss i 7-8 timer, og alle lemmer var nå slitne og anstrengte. Vi fant frem, og heldigvis for oss så hadde de et ledig rom til oss. Det bar rett i seng. Lørdag var vi tidlig oppe, og kom ikke lenger enn ned til resepsjonen før vi fant første event. Vi skulle på fossefalltur. En fantastisk morsom bil, kalt un chiva, hentet oss på hostalet og vi kjørte fra det ene flotte fossefallet etter det andre. Vi fikk prøvd oss i en taubane for å se nærmere på fossefallet, og fikk selvfølgelig også bra med vind i håret. Hovedattraksjonen var fossefallet ved navn el Diablo, djevelen, som var siste fossefall ut. Enorm foss og utrolig flott må jeg bare si! På vei hjem måtte Elise og jeg hive oss ut i første ekstreme utfording; hopp fra bru. Jeg fikk på meg en kroppssele og ble festet i x antall tau, før jeg tok mot til meg og klatret opp på ”gelenderet”.

Jeg så ned og ble med et usikker.. Jeg skal love dere at jeg var så redd at jeg holdt på å tisse på meg. Jeg stod lenge og bare så ned i avgrunnen, mens fyren stod og fortalte meg at jeg ikke måtte se ned, men heller opp på fjellene. Jeg skulle hoppe ut og opp for å få den beste opplevelsen, og for all del ikke ta tak i tauet før jeg hadde kommet rundt i den saltoen jeg var i ferd med å hive meg inn i.. Jeg bøyde knærne og tok sats samtidig som jeg kjente et lite dytt i ryggen, og der var jeg i fritt fall og i en forlengs salto. Det gikk så fort at jeg ikke klarte å ta tak i tauet før jeg var rundt. Åja, jeg hylte… Men jeg gjorde det! Vi ble kjent med to gutter fra Israel og Usa, som nå lurte på hva vi skulle gjøre for å toppe denne opplevelsen…??!!
Vel hjemme, fremdeles skjelvende, bestilte vi en ny tur opp for å se vulkanen om kvelden. Imens gikk vi rundt i sentrum for å finne en jungeltur vi kunne hive oss på. Menneskene der gikk rundt med munnbind, og vi fikk beskjed om det burde vi og gjøre. Vi skjønte ikke helt hvorfor, før vi så at det var ganske svart på bakken og folk gikk og kostet gatene. Det lå aske overalt, både på bakken og i lufta. Vi tenkte ikke så mye over det vi da.. Vi fant jungelturen og fikk beskjed om at vi skulle på tur med to personer fra Sveits. Søndag møtte vi opp, og det viste seg at vi to skulle på jungeltur alene sammen med guiden. I utgangspunktet skulle det være minimum 4 personer, men vi fikk visst en spesialdeal. Turen gikk i høyt tempo, og vi fikk nok noen ekstreme opplevelser kan man si.. Vi spiste sitronmaur og en sopp ved navn øresopp eller noe. Den var i hvert fall like seigt som et øre etter hva jeg kan forestille meg.. Godt var det ikke, men maurene var faktisk gode! Litt lenger ut fikk vi slenge oss i lianer som Tarzan. Fantastisk!

Vi fløy utover, og grepet mitt ble strammere og strammere ettersom bakken under ble lenger og lenger unna. Vi klarte ikke å gi oss etter en tur, så vi tok den ene turen etter den andre. Dette er absolutt grunn god nok til å bo i jungelen! Det høljregna når vi trasket rundt i buskaset, men det la ingen demper på turen. Jeg ble litt redd en gang da jeg stoppet og skulle legge dekke kameraet mitt litt bedre. Elise og guiden, Juan, fortsatte å gå, og jeg tenkte at jeg tok de snart igjen. Det eneste jeg ikke hadde tenkt over var at jeg faktisk var i jungelen og det har jo fått navnet av en grunn… Stien jeg stod på forsvant plutselig, og ikke så jeg snurten av Elise eller Juan. Jeg så kun grønne ting.. Helt merkelig hvordan ting bare forsvinner og du føler deg helt omringa av buskas. Jeg tok derfor en sjanse og gikk på. Elise ble redningen mi ved at hun ropte på meg! Puuh! Takk og pris sier nå jeg bare. Turen gikk videre til en hule vi måtte gjennom for å komme til et fossefall. For å passere gjennom måtte vi vasse i en elv som var ganske dyp, så vi måtte finne fotfeste med omhu. I tillegg var denne hula bebodd, og du kan si vi fikk en noe spesiell velkomst. De var nok ikke altfor glad i at vi kom, da de kom i flokk rett mot oss! Flaggermus er ikke å spøke med… I andre enden ventet imidlertid en foss hvor vi gladelig hoppa uti for en dukkert. Vannet var litt kjølig, men oppfriskende og ikke minst var det deilig å få skylt av seg litt av møkka som hadde klistra seg fast (sikkert også noen dyr som vi ikke fikk med oss..)

Lunsjen var fantastisk! Forrett og hovedrett. Nevner forretten som var noe spesiell; blomkålsuppe med poteter, gulrøtter og popcorn!!! Men det var faktisk godt, så kan nok hende jeg tar med meg den idéen hjem til Norge.
Etter lunsjen skulle vi på kanotur i disse bananbåtene deres. Siden det hadde regna, så var det nå mye vann i elva og mye strøm samt bølger. Vi måtte spørre et par ganger om han var sikker på at vi skulle sette oss i båten for så å fare nedover elva. Juan bare gliste og nikket. Hjertefrekvensen økte nok en gang og svetten piplet, men vi gjorde som han sa og satte oss i båten. Bølgene slo innover båten, og vi gynget fra side til side. For de som ikke har fått det med seg, så er ikke jeg og vann de beste venner.. Jeg var skrekkslagen da vi plutselig fikk en litt kraftig bølge inn, og båten var millimeter (er jeg sikker på) fra å velte. Vi hadde jo forsvinne nedover i en vanvittig fart om vi hadde gått rundt.. Men båten holdt seg på vannet, og fikk brakt oss inn til et hus hvor de lagde keramikkgjenstander. Der fikk vi se hvordan de gjorde det, og etterpå prøvde vi oss på blåserør. Jeg traff rett ved blinken, men ikke akkurat på.. Men det duger det?! I tillegg ble vi malt i ansiktet med en slags "frukt" eller noe..

Siste post var et utsiktspunkt hvor vi kunne se blant annet vulkanen. Opp var det mange trappetrinn og vi måtte så å si løpe opp for å se utsikten før det ble mørkt. Vanvittig flott!

Resten av kvelden (vi kom hjem kl 21 fra jungelen) gikk med til dansing. Juan, guiden, og en kollega av ham inviterte oss ut for å lære oss salsa. Man kan jo også kalle dette for en slags ekstremsport, spesielt for en person som meg… Jeg måtte bevege kroppen på en måte jeg ikke gjør til vanlig, og hvem veit ikke hva som kan skje med en stiv kropp i salsarytmer…?! Men vi mora oss veldig, og vi gjorde så godt vi kunne. Gutta sa ingenting, så jeg velger å tro at det ikke så SÅ dumt ut. J
Siste ekstreme utskeielse må jeg si var bussturen hjem, og den var og den verste. I svingene nedover fjellsidene kappkjørte de ulike bussene, og vi fløy vegger i mellom sammen med bagasjen.. Vi hadde planer om å sove, men det kunne vi se langt etter… Bønnene gikk i rekordfart oppover, og heldigvis kom vi helskinnet frem. I dag (tirsdag) kom alle på Casa Alianza og spurte om vi hadde hatt det bra og om vi fikk med oss utbruddet som hadde vært i Baños i helga. Vi hadde ikke fått med oss noe, men det hadde visst vært evakuering av noen hus. Dette var nok også grunnen til at gatene hadde et askelag og menneskene gikk med munnbind.. Men som dere kanskje kan se så ryker det fra vulkanen bak Elise og meg.