Jeg er nå mer eller mindre halvveis i min praksisperiode, så jeg har enda mer å glede meg til. Vi fant ut for en stund tilbake at det befant seg en ergoterapeut der vi jobber, og vi har fått ordnet det slik at vi får være sammen med henne. Foreløpig har vi bare observert, og jeg har lært masse! Men vi skal i løpet av neste uke i aksjon selv, så det kan bli spennende og ikke minst utfordrende. Vi har fått beskjed om at vi må snakke masse i de tilfellene hvor barnet gråter mye og ikke føler seg trygg. Og der ligger nok også vår største utfordring. Greit nok så kan jeg være flink til småprat på norsk, men på spansk derimot.... Det er noe helt annet!
Vi veksler for øyeblikket mellom de to handikapsentrene her nede, slik at vi får to dager den ene plassen og to dager den andre plassen. Og det er ganske stor forskjell på de to, både i forhold til plass og i forhold til alder på ungene. Den ene plassen er det mange små som kommer til oss, og på den andre litt eldre.

Vi har forresten hatt en fotballkamp på Isla (det ene stedet) mellom Norge og Ecuador. Fire norske jenter mot fire ecuadorianske gutter, og gjett hvem som vant! JA, selvfølgelig så vant Norge! De var såpass gode at vi ga alt vi hadde, skikkelig patrioter kan man si. "Vi gir alt, alt for Norge! Ofrer alt om vi må..." Det rant bekker med svette ned langs ansiktet mitt mens vi spilte, og enda mer etter at vi var ferdige; skulle tro jeg hadde dusja rett etter kampen, og jeg som ikke trodde at jeg var i SÅ dårlig form.. :) Men, men.. Jeg regner med at det blir en ny kamp igjen i morra, derfor har jeg allerede ladet vannflaska. Ergoterapeuten ble en smule sjokkert da hun så oss løpe som gale etter ballen. "Jeg sa jo at dere skulle hvile?!" Så lo hun godt og ristet på hodet... Ja, jo.. vi VAR jo en smule slitne på grunn av varmen, men hvem sier vel nei takk til en festlig "landskamp"?!

På mandag var det tid for vår gourmetmiddag arrangert for misjonærene, som for så vidt de hadde "pålagt" oss. Men det var utrolig gøy. Vi disket opp med tre-retters middag; Honningmelon med spekeskinke til forrett, rosmarin-marinert kylling med slottspoteter og kokte grønnsaker til hovedrett og sjokolademousse med jordbær på toppen til dessert. Fantastisk godt! Kristine som er på bildet, var selvfølgelig den fødte hovedkokken da hun har gått kokkelinje på videregående.



Jeg trenger vel ikke si så mye mer. Tror bildene taler for seg. Men det var mye jobb og mye svetting på mandagen for de som stod for maten, men resultatet var upåklagelig!

Chao!

Nok en dag er over her i Guayaquil, og senga roper. Men må bare en kjapp tur innom for å fortelle at jeg nå lufter skrubbsåret mitt etter lang tid i tildekket tilstand. Det ser bra ut, og har fått fin skorpe. Så nå er alt bra, bortsett fra at jeg har dratt på meg en forkjølelse. Sånn er det å være så priviligert å ha aircondition på rommet i et varmt land, så jeg klager ikke! :)

Dagene flyr litt fort fra meg for tida føler jeg. Oppgavene henter meg snart inn, og nye oppgaver kommer stadig til. I morra skal studenter og voluntører stelle i stand en gourmetmiddag for misjonærene her nede med en amerikansk auksjon underveis. Så det kan bli spennende, spesielt med tanke på at Elisabeth skal være med å få i gang den amerikanske auksjonen og egentlig ikke aner hva det går ut på. He he, men slapp av folkens, jeg skal ha det sammen med en annen. Så da blir det orden i sakene. Kanskje kan jeg være tause-Birgitte! :)

Jeg og noen andre har vært på et marked i helga hvor de bare selger ola-artikler omtrent. Tenkte jeg skulle se om jeg fant en fin olabukse, noe jeg gjorde. Men alle buksene for jentene er utrolig stramme, men jeg kom merkelig nok oppi den ene. Det virket nesten som om de som stod der også var sjokka.. "Hun passet den!" Utbrøt hu ene. He he! Så da måtte jeg nesten kjøpe den! :) Ellers har jeg opplevd noe litt jeg aldri hadde trodd kunne skje. Jeg skulle kjøpe vann av en kar rundt 40-åra, da han plutselig sier: "Så pene øyne du har!" Jeg ble jo satt ut kan du si. Men når vi da går, kommer en ung gutt i 20-årene løpende etter meg og gir meg et visittkort: "Dette er kortet til faren min med nummeret du kan ringe han på." Skjønner stadig vekk at ting er veldig annerledes her enn i Norge, og jeg er glad jeg ikke bor i nærheten av dette markedet. Så skal nok godt gjøres å støte på han igjen. Jeg blir bare litt sjokkert over sånt, men men..

Jeg har forresten fortalt noen av dere at jeg har kjøpt en shorts her nede, ja, og den er selvfølgelig gul. Kan være enig i at det kan høres litt vilt ut, men den er faktisk utrolig kul.



Disse shortsene er berømte blant oss studenter og voluntører her borte. De lages kun i kystbyen Montañita, som da er et slags surfeparadis kan man vel si. Og hva lager man ikke da enn surfeshortser. Kjempebra butikk der vil jeg tro. Det er kanskje ikke så lett å se hvordan den ser ut, men både Elise sin og min er full av blomster. Så Sondre, den er ikke HELT gul. :)

God natt folkens! Ønsker dere alle en flott uke!

En liten oppdatering for de nysgjerrige!

Jeg har de siste dagene vært litt bekymret for mitt skrubbsår som så forholdsvis greit ut, og egentlig ganske reint som dere kanskje kan se ut fra bildet.

Det ser ut som et ganske så normalt skrubbsår, syns nå jeg. Så i samråd med en av voluntørene her, som forøvrig er sykepleier, så ventet jeg noen dager for å se hvordan det utviklet seg.

Helt fra starten har jeg vært litt småbekymra, og kanskje kan jeg og karakteriseres som en slags "hypokonder" med tanke på skrubbsåret. Men som sikkert noen av dere veit, så har jeg jo klart dette en gang tidligere og som da endte i en veldig tydelig betennelse (om det går an å si det...).

De siste dagene har det forandret seg en god del og fått litt flere farger og litt unormal farge i selve såret. Derfor har jeg flydd frem og tilbake til denne stakkars sykepleieren og spurt om hun ikke er enig i at det kan være en begynnende betennelse.

Det er kanskje ikke så lett å se fargeforskjellene så tydelig på dette bildet, men
fargene er mer tydelige enn på det forrige. Dette er da tatt et par dager seinere. Og legg merke til stripene på venstre side (selve blåmerket)! Jeg innbiller meg nemlig at det er fartsstriper, så jeg hadde utrolig stor fart i det jeg sklei bortover bakken. Nesten som Bambi på isen! :)
I går, mandag, fant jeg ut at det beste antakelig var å gå til en lege. Så jeg kan jo si at jeg har lært litt siden sist! :) Litt tidligere til lege, så blir det bedre fortere. Håper jeg i hvert fall... Jeg var litt nervøs i og med at jeg skulle til en spansktalende lege, da mitt spanske ordforråd ikke direkte omfatter skader.. Elise var heldigvis så snill å ta følge med meg dit som moralsk støtte. Men heldigvis viste det seg at denne doktoren kunne snakke engelsk også. Han konstaterte at jeg hadde "una herida infectada", med andre ord en betennelse/infeksjon i såret. Jeg fikk en lapp med hva jeg skulle ha; som da, for de mest interesserte, var oksygenisert (?) vann for å rense og noe som het Rifocina (tror jeg) til å spraye på.

Dette er helt oransje, og det ser skikkelig ekkelt ut. Etterpå skal jeg da sette på gassbind. Dette skal jeg gjøre tre ganger om dagen.
Jeg hadde fri fra jobb på mandagen og det var nok ingen dum idé å få fikset det før jobb på tirsdag. Jobben min er i slummen, og det er mye støv i lufta. Så nå krysser jeg bare fingrene for at dette skal gå fort over!

Klemmer fra Elisabeth

I dag har Elisabeth klart det store! På skolen hadde klassen jeg er i og klassen til Elise, pause litt etter de andre og hadde dermed hele plassen for oss selv. Vi lagde derfor to lag og spilte fotball! Jeg var på det ene laget og Elise på det andre. Fotballen var ikke som en vanlig fotball. Det var en innendørsfotball på størrelse med en håndball. Egentlig litt vanskelig å treffe med sandaler og en bunch med unger rundt deg. Banen er også forholdsvis smal, så vi skjøt (i hvert fall jeg) litt i alle retninger og håpet at den skulle treffe noen på sitt lag. Men det var som regel en gjeng som sloss om ballen samtidig, utrolig festlig å se på. Man så kun bein, og hvis du var heldig fikk du et lite glimt av ballen. Men vi hadde det utrolig gøy!

Jeg klarer først å få ballen mellom beina eller med andre ord; Elise sparket ballen mellom beina mine. Kjempepinlig! Sånt skal jo bare ikke skje... Men deretter kommer det beste jeg har gjort noensinne.. Ballen kommer plutselig i min retning og to sekunder etterpå ligger Elisabeth nesten i spagaten.. Jeg har da klart å plassere beinet oppå ballen. Ballen og høyre beinet mitt fyker fremover, men dessverre er ikke venstrebeinet mitt helt med på den leken og setter i gang med å bremse. Det skal være sagt at vi spilte på betonggulv.. Så som dere nok skjønner, så sitter jeg her med et fargerikt resultat. Et forholdsvis stort skrubbsår med litt ulike farger rundt.
Jeg ble i hvert fall det store samtaleemnet hos ungene i min klasse. Slapp hverken unna sklituren min eller tunnelen etterpå nei.. He he.. Litt redd de kommer til å huske det en stund. Må nesten si det og; Laget mitt vant over Elise sitt! Juhuu!

Hei hei!

Det har visst gått en stund siden jeg sist var inne og skreiv noe, så man kan trygt si at det har skjedd mye siden da. For det første har jeg hatt min første arbeidsdag på Centro Creer hvor jeg hjelper læreren i timene. Det er en klasse med 7-8 elever på 13 år som er akkurat som andre 13-åringer, bortsett fra at de er døve.

Jentene står gjerne i timen og sminker seg og sniker seg deretter over til naboklassen hvor guttene på 15 år har time. Det er nok noen følelser i lufta der vil jeg tro ut i fra hva jeg kan se med tanke på oppførsel. :) Og guttene sloss litt i timene og underholder de andre på skolen med fotball i pausene. Men dagene er ganske annerledes enn i Norge, og jeg må nok også innrømme at jeg blir en smule frustrert og oppgitt over hvordan de tenker. Men til tross for dette har de en enorm omsorg for ungene. De viser at de bryr seg på en helt annen måte, en veldig fin måte.

Dagene er korte, men allikevel lange da det ikke er pause før helt på slutten. Det er varmt og det er jo tross alt en gjeng med unger. Så ønsket om pause før er nok tilstede ja! Selvom jeg skulle ønske at ulike ting ble gjort annerledes, så trives jeg. Ungene begynner å bli litt mer trygge på meg også, så om morran kommer de gjerne løpende og gir meg et veldig fuktig kyss på kinnet. Utrolig koselig! Men det er ikke lett å bare godta alt, men man må nok være litt åpen ja! Men innrømmer at jeg ikke skjønner tankegangen helt.. Men jeg har enda noen dager igjen!

I dag har Elise og jeg fått en utfordring fra vår veileder Lina om å ta noen privattimer med noen barn på et annet handikasenter. Om ikke vi stiller opp der i ettermiddag, så får de ikke sine timer... Så det blir spennende og utfordrende. Vi veit foreløpig ikke hvem disse barna er og hva de eventuelt må trene på, men vi får håpe vi får vite noe etter hvert. Jeg gleder meg litt.

Forrige helg var tre jenter og jeg på tur med vår spansklærer, Jorge, til en liten landsby som heter Limoncito. Planen var at vi skulle praktisere spansk med noen ecuadorianere, og ellers se hva de gjorde på landet. Vi ble henta i en kjempegammel Lada som kun kunne kjøres av tre personer, han selv, fetteren hans og en kamerat... Bilhornet/tuta var kun en ledning som var festa på girstanga. Utrolig festlig!
Ecuadorianerne vi traff i Limoncito var utrolig vanskelige å forstå. De mumlet veldig og det var visstnok på grunn av at de var analfabeter og ikke hadde noen utdannelse.
De hadde mange ulike dyr, og til min store forskrekkelse hadde de også kalkuner som gikk fritt rundt. Jeg er livredd disse dyrene! Antakelig på grunn av at de er så ufattelig stygge og kommer løpende mot deg mens de sier; gobble, gobble, gobble.. (Fritt oversatt; nå kommer jeg og tar deg!) :) Så jeg tok de lange omveiene for å unngå disse, til stor fryd for de lokale... jaja, er vel bra man kan glede noen?! hehe :) Ellers bodde folk her ute i bambushus. I Ecuador må utviklinga nemlig skje gradvis. Du kan ikke bygge et murhus med en gang, først må du ha et bambushus. Helt merkelig tankemåte må jeg si..
Dagen før Limoncito-turen hadde en gjeng av oss en sightseeingtur i Guayaquil. Vi besøkte el parque hístorico som er en dyrepark med masse forskjellige dyr, i tillegg inneholder den en del som tar for seg Guayaquil's tidligere arkitektur. Utrolig mye flottere enn de murhusene man ser her ellers.

Vi hadde med oss en egen guide som fortalte underveis, og jeg tror det tok nærmere to timer før vi var igjennom alt. Det var utrolig flott, og vi ble forholdsvis slitne etterpå, mye på grunn av varmen. Men Elise og jeg fortsatte vår lille sightseeingtur og dro videre til Malecon 2005. Det er en strandpromenade hvor det er spisesteder og butikker og utsikt over elva og områdene rundt. Veldig flott der, men man blir beglodd, pekt på og ledd av. Akkurat hvorfor er enda et mysterium.. :) Så dro vi videre til el parque de iguanas hvor det kryr av iguanaer. De er rett og slett ekle, men man måtte allikevel se parken. I trærne lå de så og si stablet oppå hverandre og jeg løp hver gang jeg måtte under treet i frykt for at én skulle falle ned..

Veit ikke om dere ser det så godt, men dette treet er fullt av iguanaer. Vi gikk noen runder rundt i parken og følte at vi måtte ha tatt på en før vi gikk derfra igjen. Det tok litt tid før vi i det hele tatt turte å nærme oss disse, og vi måtte gå gradvis frem ved å flytte oss nærmere og nærmere. Så begynte vi med å ta på halen og jobbet oss oppover. Utrolig ekkelt å ta på, akkurat som å ta på en slange. Hjertet mitt spratt rett opp i halsen og jeg var livredd. Og for de som ikke tror jeg tok på den, så legger jeg inn et bilde av det og som et bevis! Det verste var at den snudde seg når jeg klappet den, og da satt jeg plutselig ikke så nærme lenger. Refleksene mine er det i hvert fall ingenting å si på! :)

I helga var jeg på tur til Montañita som er en kystby noen timer i buss fra Guayaquil. Det var overskya og litt kaldt syns nå jeg da.. Så det ble ikke noe bading, men gikk heller rundt og tittet i butikker og boder, og pratet med lokalbefolkninga. Vi ble stoppet av 3 gutter allerede etter fem minutter utenfor hostalet vårt. Og jeg tror neppe de var helt reine innvendig.. Denne plassen er kjent for mye hasj, og disse gutta lukta ikke alkohol. Vi prata med de en stund og så gikk vi. De fulgte etter, men forsvant ikke så lenge etterpå.
Ellers var det la fiesta de la luna (fullmånefesten) denne helga, så jeg var forberedt på det meste. Den begynte rundt 00.00 natt til søndag og vi måtte jo sjekke hva dette var. Vi hadde snakka med to andre karer litt tidligere på dagen og fått vite litt hva det gikk i og når vi burde dra ut. Det var to scener, en som spilte techno og en som spilte rock. Vi valgte den med rock, og forsvant opp på dansegulvet. Tro det eller ei men jeg var og en av de som var på dansegulvet!

Det var jo sikkert et syn uten like, men jeg hadde det moro. Etter hvert ble jeg også budt opp til dans, noe som var en smule skummelt i og med at denne jenta ikke kan danse. Har jo kun erfaring fra stuedansinga med mine søstre hjemme hos foreldrene mine.. :) Men jeg ble nå med opp, og følte meg som en robot sammen med han. Skulle nesten tro han hadde brukket alle bein i kroppen, for han kunne bevege seg i alle retninger. Utrolig flink til å danse, og det hjalp jo ikke akkurat på min dansing! :) Men han kan jo ikke akkurat ha brydd seg om det, for jeg dansa med han hele kvelden så å si.. Vi dro hjem klokka 04.00 og var da helt ferdig og utrolig trøtte. Kan tro jeg sov godt denne natta!

Buenas noches amigos!

Nå sniker natta seg sakte men sikkert innover Ecuador og Ole Lukkøye er snart på vei for sende Elisabeth inn i en drømmeverden uten like. Den består både av koselige og mindre koselige drømmer, men man må vel regne med litt sånn i et nytt land med mange og nye inntrykk. Men heldigvis har ikke marerittmonsteret kommet til rom nr. 9 på casa alianza. Men for det meste drømmer Elisabeth bare koselige drømmer. Og hver morgen blir hun vekket av en klar og glad plystrelyd fra en som går forbi utenfor døra hennes. Dette må være en mann som er glad i det han jobber med og som helt klart har stått opp med riktig bein. Elisabeth kan jo ikke annet enn å få en bra start på dagen.
I hvert fall til hun kommer til frokosten. Hun finner fram luftskivene (les: brødskivene) og sukkerglasuren (les: syltetøyet) og smører det sirlig utover skivene mens hun tenker tilbake på det norske brødet. Hun savner den norske maten, men har heldigvis funnet alternativ til dagens frokost. Men ellers synes hun det er artig å smake litt annen mat enn man er vant til, men kan ikke si at hun liker alt like godt.

3 timer spanskundervisning forsvinner avgårde med innslag av stotring, dramatisering, spørsmål og mye latter. Elisabeth liker seg i klassen sammen med sin medstudent og sin lærer, Jorge (på bildet under).

Men Elisabeth er ikke like begeistret over alle leksene hun får, men har akkurat nå gjort ferdig sin presentasjon av sin planet Elíseo. Det er fantatisk planet inspirert av Harry Potter og gode gamle Flintstone.

Ellers er Elisabeth på internett innimellom for å holde kontakten med hjemlandet og for at det ikke skal virke så langt hjemmefra. Hun trives veldig godt i Ecuador sammen med de jeg har blitt kjent med her nede, og finner på masse gøy sammen som for eksempel å spille volleyball, bowle, spise ute, sole oss rundt bassenget, synge, spille og prate. Så hun gleder seg til fortsettelsen. Men allikevel klarer hun ikke å la være å savne de gode, gamle kjente hjemme i Norge som hun får se om ikke så altfor lenge! For litt over to måneder er da ikke så lenge?! Men dessverre har ikke nettet fungert de siste dagene, da det har vært noen problemer med det trådløse nettverket, men det er heldigvis oppe og går igjen nå!

Elisabeth og de andre norske jentene har vært i en kirke på Isla som er slummen i Guayaquil, og sunget der. Utrolig artig opplevelse, og et fantastisk gjestfrie folk. De stod i rekke og rad for å hilse på oss med kyss, klapp og klem. Utrolig hyggelige mennesker!

Elisabeth begynner også snart å jobbe på Centro Creer, noe hun gleder seg masse til men kanskje gruer seg enda mer til.. Kan hun bidra med noe der?! Det blir spennende i hvert fall, og tirsdag er det hele i gang for Elisabeth. Ønsk henne lykke til!

Men nå begynner Ole Lukkøye å bli litt utålmodig og har allerede begynt å strø om seg med søvnpulveret.. Hun merker at øyelokkene sakte men sikkert blir tyngre og Elisabeth subber bortover bakken på vei til rommet. Mon tro om hun kommer fram før hun sovner?!

Jaja, folkens! Det var alt for denne gangen!

God natt og mange nattaklemmer med Ecuadoriansk vri (kyss ut i lufta mens man gir en klem).

Hei så lenge.